Nå er tiden på året da alle videregående elever føler presset strømme på, alle som til nå har hatt friår/jobbår må begynne å ta et valg og ikke minst tiden på året da alle foreldre synes det er greit å daglig spørre ut barna hva de synes det er gøy å gjøre og hvor de har tenkt å flytte og hvorfor ikke og hvorfor og "det begynner å nærme seg fristen vet du!". Jeg husker det selv. Jeg kan fortsatt nesten kjenne det på kroppen hvordan jeg husker det var å legge seg om kvelden og ligge og tenke på hvordan livet mitt skulle se ut om 2, 5 og 10 år uten å egentlig klare å se for meg noe som helst. Jeg tenkte å skrive et blogginnlegg om nettopp dette nå fordi jeg vet det er mange ting som surrer rundt i hodet på unge voksne som snart
må ta et valg.
Farvel videregående, farvel hjemby
Da jeg gikk siste året på videregående (jeg gikk musikklinja) var det kun en ting som var i hodet på meg: musikk. Og jeg hadde fått det for meg at København var en fin by, og derfor sikkert også var en fin by å studere i. Heldigvis for meg ble jeg innkalt til førstegangstjeneste og besto sesjon del 2, og fikk dermed velge fritt hvor jeg ville inn, og da var det jo ikke snakk om noe annet enn å søke seg inn i norges kuleste korps; Gardemusikken. Jeg reiste til Oslo, dro på opptaksprøve, og dagen før 17. mai det året jeg gikk i 3. klasse på videregående fikk jeg svar på at jeg hadde kommet inn i korpset med oppstart september samme år. Hvorfor jeg skrev "heldigvis"? Fordi jeg, som mange andre, var ganske rådvill og ante ikke hva jeg skulle finne på det neste året. Førstegangstjenesten ga meg sjansen til å utvide betenkningstiden min. Samtidig med at jeg søkte til Hans Majestet Kongens Garde reiste jeg også til Trondheim for å prøvespille på musikkvitenskap ved NTNU. Det satte jeg på 1. plass på søknaden på samordna opptak, og senere den sommeren fikk jeg vite at jeg hadde kommet inn. (Den plassen satte jeg på vent, noe man har rett til hvis man skal i førstegangstjeneste, men jeg returnerte aldri til NTNU)
 |
| Opptreden i Oslo Spektrum under Norwegian Military Tattoo 2014 |
Førstegangstjeneste
Dersom jeg skulle skrevet om året i gardemusikken måtte jeg skrevet et helt eget blogginnlegg, fordi det blir for mange ord. Men jeg vil i dette innlegget påpeke at å gjennomføre førstegangstjenesten er en kjempegod ide for den som er ferdig på VGS men ikke vet helt sikkert hvordan veien videre blir. Man lærer utrolig mye (mest om seg selv, ikke forvent å gå inn i militæret og lære en masse ting om ... ting), man får venner for livet og man lærer seg en helt ny måte å takle hverdagen på. Dessuten tjener man (litt) penger og det er jo greit å ha et helt skoleår der man tjener penger istedenfor å gjøre lånet fra lånekassa større enn nødvendig.
Folkehøgskole
Samme år som jeg var i forsvaret var det mange av mine venner som var på folkehøgskole, og selv om jeg aldri har gått på det selv kan jeg absolutt anbefale det ut fra deres varme ord og beskrivelser. Jeg var også på besøk på Toneheim, der jeg hadde to venninner, og det var utrolig koselig der. Jeg liker å sammenligne førstegangstjenesten og folkehøgskole, ikke fordi det har noe med hverandre å gjøre, men fordi det er et år av livet ditt du bruker på å bo sammen med andre, bli kjent med dem, etterhvert bli venner med dem, og det er et år av livet ditt som ikke ligner på noe du har gjort hverken før eller siden.
Årsstudium
Etter det innholdsrike året i kongens klær sto jeg der da, med hærens medalje på brystet og dimmepenger i baklomma, og var litt fortvilet. Fordi enda et år hadde gått, og jeg hadde fortsatt ikke funnet ut av hva jeg ville bli. København lå fortsatt i tankene mine, men med den travle tjenesten hadde det ikke blitt mulighet for å undersøke studier der nærmere. Det endte med at jeg tok et årsstudium i Tysk på Universitetet i Agder, Kristiansand. Jeg vil si studiet var veldig bra, men jeg trivdes ikke i byen. Det er mange ting som skal til for at noe blir en bra studentby, og Kristiansand oppfyller helt sikkert alle kriteriene, men jeg tror det var lysten til å reise utenlands, og den stadige drømmen om København, som gjorde at jeg en dag sendte mail til studieveilederen og spurte om en samtale om studier i utlandet.
Studere i utlandet
Nå kommer punktet på agendaen jeg egentlig hadde tenkt å basere dette blogginnlegget på. Men som vanlig bruker jeg lang tid på å komme til poenget. Da jeg godt og vel hadde bestemt meg for at jeg hadde lyst å satse på å studere i København, og at det jeg ville studere var musikkvitenskap (min ene sanne lidenskap satt fortsatt i meg selv etter et halvt år med durch, für, gegen, ohne, um), kontaktet jeg en studieveileder for å spørre om hvordan dette egentlig gikk for seg. Men det viste seg at det var lite hjelp å få fra universitetet og at jeg sto på egne bein fra nå. Det er helt forståelig at universitetet ikke har lyst å hjelpe meg med å forlate dem og begynne på et nytt universitet, men jeg skriver dette fordi jeg tror det kan være flere som vil føle det på samme måte etterhvert. Jeg fikk noen ganger inntrykket av at hver gang jeg fortalte om at jeg søkte i København, så kom det flere tvilende spørsmål enn det kom entusiasme. Det kom fler negative tanker og holdninger enn positive, og det kom større bekymringer for
min fremtid, for
min karriere og
mitt liv enn jeg strengt tatt syntes var nødvendig. Jeg hadde en drøm om å studere i utlandet, og å bli møtt med så mye negativitet var slett ikke lett. Som nåværende student i utlandet vet jeg at veien dit ikke er enkel. Jeg er ikke utvekslingsstudent, fordi jeg tar hele graden min her, men hvordan søker man seg dit da?
Dersom man ønsker å studere i utlandet fremfor i Norge står man totalt på egne ben, og hvis man ikke kjenner noen som har gjort det før, så har man mye prøving og feiling og prøving igjen foran seg før man ender opp på riktig sted og riktig studie. Hvorfor skriver jeg alt dette? Fordi jeg ønsker å minne fremtidige studenter i utlandet på at
det er mulig og
det er lov og
man får støtte fra lånekassen hvis man ønsker å studere i utlandet fremfor i Norge. De fleste studier i utlandet kan gi deg jobb i Norge, og selv om mange er negative, så er det
din egen drøm som er det viktigste å få oppfylt. Ikke en lærers, som tok hele sitt studie på NTNU og
eeeeeelsket det, og ikke alle vennene som skal til Bergen og har en drøm om å ha "hele gjengen samla". Din drøm er viktigst, men det er også din oppgave, og ingen andres, å få den oppfylt. Det tar bare veldig lang tid og det trengs veldig mye administrering fra en selv før det hele er i boks.
For å starte på begynnelsen.
Jeg fikk ingen hjelp fra universitetet jeg gikk på til hvordan man går frem når man søker i utlandet (forståelig nok, de vet jo kun hvordan man søker i Norge, og det er ikke så rart). Jeg kjente heller ingen andre som hadde søkt i Danmark før, så jeg googlet meg frem til danmarks "samordna opptak". Deretter var det registrering, skjema-utfylling, brevsending og mailutveksling som sto for tur. Siden jeg hadde søkt et halvt praktisk og halvt teoretisk studie krevdes det et prøvespill, og jeg måtte dermed reise helt til København for det. Noe som egentlig var veldig hyggelig, fordi jeg fikk både se universitetet fra innsiden og snoke rundt i byen som jeg håpte å en dag få bo i. Deretter fikk jeg en mail fra universitetet om at jeg ikke var kvalifisert til å søke på studiet fordi jeg ikke hadde hatt internasjonal engelsk på VGS. Jeg hadde ikke fått med meg at dette var et krav, men internasjonal engelsk heter i Danmark engelsk B, og jeg hadde ikke gått noe nærmere inn på hva "Engelsk B" som krav for studiet egentlig betydde (tips til fremtidige søkere: undersøk
nøye hvilke adgangskrav studiet har). Dette betydde at jeg måtte ta noe som heter en TOEFL-test (Test of English as Foreign Language), som viser om mitt nivå på engelsk tilsvarer det de lærer på Engelsk B nivået i Danmark (noe det heldigvis gjorde). Det var mange ting jeg måtte administrere for å en dag i juli kunne få mail om at jeg var velkommen inn på studiet Musikvidenskab ved Københavns Universitet. Og jeg måtte finne ut av det selv. "Buhuu, stakkars deg!" tenker man sikkert når man leser dette. Nei, det var ikke synd på meg, men det er trist at det ikke fortelles mer om på skolene rundt om i det ganske land at Norge faktisk ikke er det eneste landet man kan ta bachelor og master i. Det finnes mange gode universiteter også utenfor Norge, og er man eventyrlysten og klar for nye utfordringer, både språklige og faglige, så synes jeg det er en god ide å tenke utenfor den kjente boksen jeg liker å kalle Norge. Studier i utlandet byr på språklige, kulturelle og faglige utfordringer, dessuten lærer man enda bedre enn hjemme i Norge å stå på egne ben. Det er skummelt og spennende, selvfølgelig er det det, men det er bare i begynnelsen. Etterhvert blir jo ens nye studie og nye by ens nye "hjem" og når man reiser hjem til jul og til sommeren, så savner man stedet med alt for høy valutakurs, alt for billig øl og akkurat passe mange sykler (det refererte alt for mye til Danmark, beklager folkens).
Nå har jeg fått ut noen tanker og noen ord som kom opp idet jeg innså hvor i kalenderen vi er. Samordna opptaks klokke tikker og søknadsfristen nærmer seg fortere enn du tror! Er du klar for en utfordring?
(Vil minne om at søknad til danske studier stenger før norske!)
 |
| Et godt minne fra dagen jeg ankom København |
-A
